Nr 3 av bloggutfordringen skulle egentlig komme ut i går, men jeg hadde ikke tid til å sette meg ned å skrive så da får dere den i dag. En vanskelig tid i livet mitt, hmmm….Det må nok være når jeg ble syk. Det er en sinnsykt lang historie med mye irritasjon og frustrasjon, men her er hvertfall kortversjonen.
 
Det startet egentlig når jeg kom hjem fra utveksling i USA, jeg kunne kjenne på kroppen min at ting var ikke som før. Energinivået mitt stupte helt ned i bånn. I USA danset jeg en god del og det kunne fort bli minst 4 timer hver dag, og etter jeg kom hjem klarte jeg ikke mer enn 2 timer i uken, så 1 time i uken og til slutt førte det til at jeg måtte droppe dansingen helt. Noe som var svært trist for meg, når dans hadde vært en stor del av meg. Noe slikt tar jo såklart også på humøret, noe jeg fikk kjenne ganske godt. Jeg husker så godt at jeg var lei og sur hele tiden, noe som ikke er meg i det hele tatt. Jeg har alltid pleid å være en blid og sprudlende jente, men nå plutselig var jeg et emosjonelt vrak.
 
Det var ikke lenge etter jeg flyttet hjem igjen at mamma sa at jeg måtte dra på legen for å se hva som var galt. Noe som ikke var til noe hjelp, jeg dro hjem igjen uten noe svar. På samme måte gikk de fleste legetimene jeg dro på. «Alt er normalt, du er frisk som en fisk». Vel, jeg vil ikke helt si at en 18 år gammel jente som ikke klarer å komme seg opp av sengen for å dra på skolen er frisk. Jeg ble til og med flere ganger fortalt at jeg var deprimert, hadde angst, at jeg kanskje burde vurdere å oppsøke pysokolg eller coach.  Og når legene har gått i tanken om pysiske problem, så holder de fast ved det. Jeg måtte ta meg foreldrene mine til legen for å få dem til å fortelle legene at jeg IKKE hadde psykiske problem. Dere har ingen anelse om hvor sykt irriterende og ikke minst frustrerende det er å gå rundt å være syk uten å vite hva som er galt. Jeg følte jeg ikke ble tatt seriøst og at legene mente jeg bare bløffet. Jeg gruet meg til å dra på legen når et nytt problem oppstod, for jeg visste hva de kom til å si. «Alle prøvene er normal, du er frisk». Alt de kunne fortelle meg var hva det ikke var.  Vinteren før jeg sluttet på skolen var den aller verste tiden, jeg klarte ikke å sove men var likevel helt totalt utmattet og trøtt. Jeg klarte såvidt å få i meg mat og gikk drastisk ned i vekt. Det var da jeg visste at jeg ikke klarte å gå på skolen mer og avbrøt skolegangen min på sisteåret på videregående. Jeg ble riktignok en god del bedre etter dette, jeg var ikke frisk, men det var ikke noe jeg ikke kunne tåle lenger. Så jeg ble vandt med det.
 
Men det var ikke slik for alltid, jeg tok på meg en jobb til og begynte på skolen Jeg begynte også å trene og ble som regel skikkelig utmattet i flere dager etter treningssøkten, men fortsatte fordi jeg trodde jeg bare var i skikkelig dårlig form. Og da ble jeg plutselig igjen mye dårligere og kunne oppleve anfall i ny og ne. Jeg fikk et anfall på jobb en dag og ble hentet med ambulansen, dro til legen og dro like fort hjem igjen for alt var normaaaalt….slik fortsatte det litt til. Jeg var så utrolig lei og sliten av å være lei og sliten. Til jeg tilslutt ikke orket mer av å bli fortalt gang på gang at jeg er frisk og oppsøkte en privat lege. Etter kun en legetime på 30 minutt klarte hun å finne ut hva det var. Hun mente det hørtes ut som et postviralt syndrom. Men jeg måtte få en grundig utredning for å være sikker. Vel, jeg gikk skole og hadde ikke råd til å dra til privat lege så ofte, så jeg oppsøkte fastlegen min igjen i det offentlige systemet. Denne gangen gikk det mye bedre, vi fikk startet på utredning og etter litt fikk jeg endelig en diagnose. Jeg har ME, et kronisk utmattelse syndrom.
 
Jeg håper og ber hver dag om at jeg skal bli bedre og orke litt mer hver dag. For det er så sinnsykt frustrerende å ikke orke like mye som de fleste på min alder. Det er urettferdig egentlig, men slik er det bare og det må jeg bare godta. Jeg burde egentlig bare være takknemlig for at det ikke var noe livstruende som feilet meg. Det er så mange andre so har det mye verre enn meg, og hvis man ser på det slik så hadde jeg et ganske heldigt utfall.
 
Det var faktisk nå i sommer at jeg fikk vite at det er ME jeg har. Etter det har jeg vært sykmeldt i 3 måneder og nå har jeg såvidt begynt å jobbe igjen. Jeg skal ikke gå skole i år og fokusere på å bli bedre (forhåpentligvis mye bedre). Slik at jeg kan klare å utføre mine planer om å gå på skole i Bergen neste år. Jeg har såklart blitt mye bedre siden min verste periode, jeg begynner å føle mye mer som meg selv igjen og har fått tilbake livsgleden for fult. Det er kjipt å være syk, men det er ikke verdens undergang. Keep on smiling sier jeg bare! (hørte akkurat hvor sykt cheesy det der hørtes ut, beklager). 
 
Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å dele denne historien på bloggen, men for å være helt ærlig så er denne sykdommen en stor del av meg nå og det er ikke noe jeg kan legge skjul på. Det blir nok ikke flere slike innlegg her på denne bloggen, siden jeg vil heller fokusere på det positive i livet og her på bloggen kan liksom alt være sprudlende og fint. Så jeg vil ikke ødelegge det.
 
IMG_9044
IMG_9103